Medaljevinnerne – en dristig bok om hvordan livet kan leves og overleves
298.00 kr
Frank har over flere år formidlet sin erfaring, og hans liv har i veldig stor grad vært å hjelpe og støtte den gruppen som opplever det samme som ham.
Nå har han samlet denne kunnskapen mellom to permer, ved å sette ord på hvordan det er for en gruppe mennesker å leve i et liv som de slettes ikke ønsker. Frank kaller disse menneskene for medaljevinnere – de som overlever livet.
Dette er en personlig bok, en bok som deler de usynlige smertene som noen av oss bærer på. Boka kan gi en større innsikt i menneskets innerste psyke, og en forståelse for mye av det uforståelige.
Gratis frakt over 1000,-
Bestill over 1000,- og vi sender deg varene gratis
Innholdsfortegnelse
Forord av Odd Volden
Forord av forfatteren
Innledning
Omtale på baksiden av boka
Del I – Mitt Liv
– Erkjennelsen
– Hva menes med å være ”klok”?
– En verdig identitet
– Mine barne- og ungdomsår
– Ut i arbeid, inn i angst
– Å miste forstanden
– En skremmende drøm
– Ny jobb
– Legekonsultasjonen
– Synene og psykosen
– Angstens vesen og dens overmann
– Behandling
– En spesiell opplevelse på avdelingen
– Ute på prøve
– Svingdørspasientene – hvem er de?
– ”Han lo”
– Da mørkemennene kom
– En pille for alt
– Engler som case
– Er tro galskap – for hvem?
– Kunstens kvaler
– Da jeg overvant angsten
– Å være barn av sin far
– Min sønn
– Familieklinikken
– Skolen – der barna skal lære?
– Kyss frosken
Del 2 – Erfaringskunnskapen
– Kommunikasjon
– Utydelig kommunikasjon
– Å gjemme seg i språket
– Forskjellige typer kroppsspråk
– Frykten for å bli mistolket
– Å se og kommunisere med barn
– Frustrasjon
– Hvor mye skal vi stole på følelsene?
– Å forstå seg selv
– Kunnskap, evne og tro
– Samvittighet og skyldfølelse
– Impulsive og tidsbestemte gjøremål
– De syv hindringene
– Det gamle livet og det nye livet
– Å være sensitiv
– Det nonverbale språket
– Angst
Del 3 – Utfordringene
– Den store bløffen
– ROM – Råd og Muligheter
– Brukerskolen
– Hvorfor ble det slik?
– Medaljevinnerne – menneskene med de usynlige medaljene
Etterord
Sluttord
Et kapittel fra boka
En pille for alt
En kveld på psykiatrisk avdeling var jeg nokså tung til sinns, og jeg hadde reflektert mye den dagen. Jeg hadde sett at mange medpasienter var periodevis ute, og ble innlagt igjen. Dersom livet mitt skulle bli som deres, visste jeg ikke helt om livet var verdt å leve. Sjansene for at mitt liv skulle bli bedre hvis jeg skulle være realistisk, var små.
Denne tegningen ble laget til meg av en medpasient etter min beskrivelse av englene
Ut fra min situasjon besluttet jeg den kvelden at jeg i løpet av kort tid ville finne en måte å avslutte livet på. Måten jeg skulle gjøre det på, var litt usikker. Det jeg visste var at måten ikke måtte innebære fysisk smerte.
Samme natt våknet jeg av at hele rommet plutselig ble opplyst. Ved sengen satt det to personer. Den som satt ved siden av meg, satt med ryggen til. Det eneste jeg så var et langt mørkt hår som gikk ned til midt på ryggen. I enden av sengen satt en mann og så på meg med dype blåe øyne og lyst krøllete hår. Et lite øyeblikk ble jeg forvirret, jeg tenkte med meg selv at nå drømte jeg. Da kom jeg på at jeg kunne jo klype meg i armen, for å bekrefte om jeg sov eller var våken. Det gjorde jeg, og det kjentes! I tillegg knep jeg øynene igjen, for så å åpne dem igjen. Det rare var at uansett om jeg hadde øynene igjen eller åpne, så jeg det samme. I det øyeblikket visste jeg at det satt to engler sendt av Gud ved min seng.
Morgenen etter var jeg tidlig oppe og fortalte mine medpasienter om denne opplevelsen. De ble veldig glade på mine vegne og syntes jeg fortjente det. Jeg var jo han som prekte om Jesus og som prøvde å dra medpasienter til kirken.
Etter en til to uker begynte noe merkelig å skje. Alt ble veldig tungt. Kroppen var tung, bena blytunge, og gradvis begynte jeg å se dobbelt. Dette økte på. Jeg kunne sitte i dagligstua sammen med de andre og plutselig ble det to av alle sammen. Når jeg skulle gå ut av døra ble det plutselig to dører. En gang gikk jeg rett i veggen.
Den verste og mest ydmykende opplevelsen var på toalettet. Vi var to på rommet og hadde selvsagt felles toalett. Mens jeg sto og tisset, delte plutselig toalettet seg, og jeg visste ikke hvilket jeg skulle tisse i, så jeg tisset litt i begge to. Av en eller annen grunn klarte jeg ikke å holde igjen heller. Da toalettene ble til ett igjen, så jeg at jeg hadde sølt mye på gulvet. Jeg måtte finne papir for å tørke opp før noen kom inn og så hva som hadde hendt.
En kveld fikk jeg besøk av Kari. Hun hadde ikke sett meg etter engle-episoden, ble overrasket over hva hun så og lurte på hva de hadde gjort med meg. Jeg kunne ikke redegjøre for noen ting, så hun forlangte å få snakke med psykiateren. Da kom det fram at jeg var satt på sterke anti-psykotiske medisiner, fordi jeg hadde hatt en såkalt ”episode”. Hun ble sint og forlangte at medisineringen skulle opphøre. I ettertid er min konklusjon på dette: Det er mye mer traumatisk for en mann å stå på do og tisse når toalettene deler seg, enn å våkne midt på natta med to engler fredelig ved sin side.
Anonym –
Skulle vært pensum på alle utdanninger med psykisk helse som fag! Sterk og gripende bok!