En hytte i skogen
129.00 kr
«En hytte i skogen» handler om barnevernslederen som møter noen utfordringer som hun nok aldri kunne planlagt skulle komme
Novellen har som eneste hensikt foruten at den er spennende, å hjelpe mennesker og komme i kontakt med egne følelser.
Novellen er skrevet på en slik måte at leserne får se bak og inn i de innerste tanker hos personene. Det sanne ansikt kommer frem hos hver enkelt, til provokasjon for noen, og til forløsning for andre.
Passer til alle aldersgrupper mellom 14-100 år, kvinner og menn.
Gratis frakt over 1000,-
Bestill over 1000,- og vi sender deg varene gratis
Bakside-Omtale
«Når vi møter og samarbeider med mennesker i profesjonell sammenheng, får vi ofte behov for å putte hverandre inn i kategorier for å skape en illusjon av oversikt og kontroll. Vi forsøker å skape noe ensartet, samtidig som vi fjerner mangfoldet i erfaringene som omgir oss.
I novellen «En hytte i skogen» viser Frank Grude oss hvilke konsekvenser en slik tenking kan ha. Inger er barnevernsleder og på jobb er det som leder hun framstår. Svein Inge er sønn av en mor som er psykisk syk og en far med alkoholproblemer. Inger er den profesjonelle som har makt og myndighet, Svein Inge er barnet som de voksne frykter er på vei inn i en kriminell løpebane.
I novellen oppløser Frank Grude prinsippene for orden og kontroll. Han viser oss menneskene bak maskene. Livet er ikke ensartet, men fullt av utfordringer, muligheter og overraskelser for både voksne og barn. «En hytte i skogen» åpner opp for refleksjon og samtale om hva det er å være profesjonell. Hvor går grensen mellom faglig og personlig og hvor tjenelig er det at vi plasserer hverandre i ulike båser?
Novellen kan leses som en utfordring til oss som er profesjonelle aktører i velferdsstatens institusjoner. Det er en utfordring jeg anbefaler at vi tar imot!»
Agnes Rabbe
Fagkonsulent FoU
Sørlandet sykehus Kristiansand
Et lite utdrag fra novellen
Inger har hatt en slitsom dag. Hun har tatt en vanskelig avgjørelse på jobb, og kommer sliten hjem. I entreen møter hun sin datter Helene, hun er nettopp fylt fjorten. Helene har på seg et kort skjørt, sort skinnjakke og en masse sminke.
Inger snur seg etter henne idet hun forsvinner ut ytterdøren.
Ikke kom så sent da? Men hun får ikke noe svar, bare en dør som smeller bak henne.
Inger er leder for barnevernet i en liten kommune. Hun er en anerkjent leder. Hun tør å ta avgjørelser, og stå rakrygget i vanskelige saker. Hun holder også budsjettet innen rimelighetens grenser, og har en viss anseelse innad i kommunestyret for det.
Inger liker å være likt, men det er ikke viktig for henne. Dersom hun må velge å følge et prinsipp og dermed miste noen venner, så velger hun prinsippet. For prinsipper er viktige, hun har bygget opp hele barnevernsavdelingen på faste prinsipper. Dette gjør også at hun ikke lar seg smiske med, noe hun avskyr.
Innrapporterte saker blir ikke fremmet fylkesnemnda før alle sider i sakene er grundig vurdert og analysert av faggruppen. Faggruppen består av representanter fra politiet, helsetjenesten, psykiatrien, skolen, henne selv, samt hennes eget fagpersonell.
Det som kan ergre henne enkelte ganger, er når saker de har gått grundig gjennom og iverksatt tiltak på, kommer tilbake på hennes pult.
En slik sak har opptatt henne den siste måneden, og gjelder en familie som først ble innrapportert til barnevernet via rektor på skolen. Innrapporteringen skyldtes mistanke om alkoholmisbruk fra en periodevis aleneforsørgende far. Moren slet med psykiske problemer. Denne saken førte til et vedtak om fosterhjem for to barn. Inger hadde aldri trodd at dette skulle havne på pulten hennes igjen som en uløst sak.
Det var bare ett år siden saken etter hennes mening fikk en god løsning. Hun var fornøyd med den, det ordnet seg så raskt med å skaffe de to barna fosterhjem. Faggruppa hadde ønsket at den ene familien kunne tatt begge søsknene, men siden den ene familien ikke ville ha en gutt på tretten, måtte han flytte ut av kommunen. Men det var jo ok at den minste på ti år kunne fortsette på samme skole. Avstanden for de begge til sine biologiske foreldre var likevel ikke så veldig lang, så reisetiden når de skulle besøke sine foreldre en gang i måneden, ble overkommelig. Etter en helhetsvurdering så Inger det også fornuftig at den eldste gutten begynte på ny skole, og kom inn i et nytt miljø. Nå hadde gutten rømt fra fosterhjemmet.
Inger slenger seg ned i sofaen, hun må ta seg sammen for at ikke en tåre skal renne. ”Hvorfor har hun og Helene sklidd så fra hverandre”? Helene hadde vært pappajente så lenge han var i hus, men det var ikke denne fiendtlige atmosfæren mellom henne og Helene før. ”En ting var at faren hennes reiste, men han kunne vel tatt litt mer ansvar for henne”. Men hun avfeier tanken med det samme. Det skulle tatt seg ut – var ikke jentungen obsternasig nok fra før, om ikke faren skulle påvirke henne enda mer. Inger reiser seg og finner en flaske rødvin og en pose gulrøtter hun skreller. Det er den fredagskosen hun benker seg foran TV med. Helene klarer seg selv nå, og Inger er egentlig glad for det. De gangene de spiser sammen og Inger for eksempel stiller noen spørsmål om skole og venner, får hun bare noen grynt og uforståelige svar tilbake.
Å.F. –
Jeg er ikke så god til å lese pga øynene, men denne klarte jeg ikke å legge fra meg før jeg var ferdig!