Det er en forunderlig ting for foreldre når de merker at et barn begynner med rituelle handlinger. Kanskje måtte lukke døren tre ganger, eller gå i et spesielt mønster, tar med seg ting som er umulig å legge i fra seg, eller lage lyder, vise «fingeren», banne ol. Men hva er det egentlig, og hva kan gjøres?
Til å begynne med vil jeg si noe om hva en ikke bør gjøre. La det ikke bli et problem, eller en «greie» som får mye oppmerksomhet. Barn blir ikke bedre av å vite at de har et problem, eller at de er vanskelige for foreldrene. Barn trenger å vite at de er normale og friske.
Men hva er det? Sannsynligvis vil det være like mange teorier som det som det er tilfeller, så da går jeg heller over til å forsøke å se rasjonelt på dette. Kan tvangstanker være en reaksjon for å bygge opp en trygghet? Alle jeg til nå har møtt som har hatt dette, utrykker uro og en viss nervøsitet. Dermed kan en tvangstanke være en kompensasjon for trygghet. Det er heller ikke uvanlig at andre i familien også har hatt det.
Problemet begynner når barnet synes det er et problem. Og jeg mener at først da bør en i dialog med barnet finne ut litt mer. Om skolen gjør foreldre oppmerksom på dette, før foreldrene har merket noe, er det viktig å snakke med barnet, med utgangspunkt i å spørre om dette er noe barnet opplever som et problem?
Barn kan tidlig definere en tanke om den er god, slem eller stygg. En kan da ut i fra barnets definisjon på tanken, spørre om hva det er som gjør at den stygge tanken får viljen? For i noen tilfeller blir barn usikre på om de skal følge tanken. Dersom de ikke følger tanken er de jo ulydige, og barn flest blir oppdratt til å være lydige.
Det viktigste etter min menig er at det er åpenhet og enighet hos mor og far om dette, slik at barnet trygt kan fortelle om tankenes påfunn, uten at foreldrene reagerer negativt mot barnet. Gjerne negativt mot tanken. Ha en dialog, gi tanken en personlighet, og kall den gjerne «løgntanken». Snakk sammen om hvor plagsom denne tanken er for barnet. Vær åpen i forhold til hva barnet mener at dere som foreldre kan hjelpe med. La også barnet selv ha medvirkning i om andre skal vite noe. Et barn har også vilje, og det er viktig å gjøre barnet oppmerksom på at det trenger ikke å være lydig mot «løgntanken», og som foreldre kan dere tale til «løgntanken» og si; kom deg ut. Barn bør oppleve at dette er bare noe som i en stund er plagsomt, men som dere i sammen kan bli kvitt.
Øvelse gjør mester, alle i huset kan lukke døren bare en gang, og gjøre det samtidig med det barnet som helst vil gjøre det tre ganger. Slå et slag for felles sak, godt motto. Og humor letter ofte alvoret som igjen ufarliggjør noe. Lykke til.
