At alle skal gå på skole er i og for seg ikke så galt, men likevel finner vi noen elementer i skolen og hele tenkningen som er veldig galt, etter mitt og manges syn. Jeg ble definert som «skolesvak». Men skal en definere noe som sterkt eller svakt bør en jo ha alle parameterne tilstede som grunnlag for å måle. Og hvor mye er det egentlig mulig på en skole? Når en vet at nesten all læring som foregår på skolen er teori, da har samfunnet gruppert og konkludert. Altså er teoretisk sterk definisjon som bli brukt om du er god eller dårlig!
Skole er læring, men der stopper det opp. For læring er jo mye mer enn skole. Hadde det ikke vært det, ville vi alle vært analfabeter. Men dersom alle var analfabeter var det ingen som visste noe om det, og da ville alt vært greit. Det er litt av poenget. Hvem sitter med måleenheten på hvem som er skolesvak eller «faglig svak»? Kan vi slå opp i et register og se noen som var malen på «skolesterk»? Ja, sier du, vi har karakterer.
Men dersom vi tok en tur til Kunnskapsdepartementet på stortinget med en kasse verktøy, en bil som ikke virker og noen skap som skal settes sammen. Plukk ut de med best karakter på skolen, og ta tiden på jobben de skal gjøre. Deretter kan den samme oppgaven gis til noen som ikke fikk gode karakterer på skolen, men lærte seg selv å bli snekker eller mekaniker. Da har vi en måling.
Det blir ikke riktig, hører jeg noen si. For de på Kunnskapsdepartementet har jo ikke lært noen av disse faga. Nei, det er poenget. Veldig mange som går på skolen i dag lærer ikke de fagene som skolen skal lære dem. Men hvor er feilen? Jeg har kjent de som kan skape store samfunnsnyttige institusjoner, noe som krever stor teoretisk innsikt og kunnskap. Slike mennesker er helt nødvendige, men de kan også sulte foran brødboksen.
Noen barn lider virkelig i denne organiserte tilværelsen. For mange av dem blir skolen den verste arenaen. Der blir de fratatt alt. De kan miste konsentrasjon, gleden, venner, appetitten, evnen til å se fremover. Noen lukker seg helt inn i sin egen verden, dette vet jeg for jeg har møtt mange av dem. Jeg har kommet til en konklusjon når jeg møter disse, og det handler om å overleve.
Samfunnet har erkjent at skolen ikke kan tilpasses alle, det er en ærlig bekjennelse. Det er heldigvis noen privatskoler som ønsker å gi et tilbud til denne gruppen, og det er prisverdig. Men tilbudene er alt for få. Disse barna blir det flere av. Skal de være velkommen i vårt samfunn, eller skal vi se om vi finner noen genfeil, eller noen medisiner? En pille mot trass så barnet fremstår lydig og rolig. I dag opplever vi at barn og unge må ha en diagnose som unnskyldning for at de ikke klarer tilpasse seg miljøet! ADD, ADHD, PTSD osv…
Alle kan ha en dårlig dag, alle kan oppleve å ikke bli forstått, til og med Kongen. Er det en selvfølge at alle kan lære å regne? Alle kan jo ikke lære å spille piano! Siden alle har tilgang på kalkulator, hvorfor lage så mye bråk av at noen ikke lærer å regne?
Hva er poenget med nasjonale prøver? Jo, de forteller oss om hvem som kommer til å fylle alle kontorene i dette landet. Men sier ingen ting om de som fortsatt bruker hendene hver dag for at samfunnet skal gå rundt. Vi glemmer at disse såkalt skolesvake barna kan ganske mye, men får mange ganger ikke oppmerksomhet på det. Det de er gode på, var ikke viktig i den komiteen som bestemmer hva barna skal lære på skolen. Av og til kunne noen og enhver føle for å bare legge seg ned å hyle. Det hjelper ikke så mye, men en kan føle for det.
Helt i fra jeg var barn var byer og tett befolkede steder slitsomme. De gav meg vondt i hode og magen. Mange mennesker på en gang skaper støy i mitt hode, som igjen gjorde at skolen ble en støyarena. I tillegg var jeg nervøs og usikker, og det er et dårlig utgangspunkt for læring. Mange unge forteller om samme situasjon i dag. La noen av disse være rektors nærmeste rådgivere. Så kan det være at det blir håp for skolene. I tillegg burde det ansettes en knippe rådgivere med dysleksi, dyskalkuli, kronisk nervøse og kunstnere i Kunnskapsdepartementet.
Jeg har i mange år møtt disse som blir sett på som evneveike, problembarn, urolige, skoletrette og kan si at det er svært sjelden jeg finner noen feil hos dem. Feilen ligger i miljøet de er tvunget til å være i. Da finner vi ut sammen hvordan være litt lurere enn det miljøet de er i. For disse barna/ungdommene er faktisk ganske smarte.
Frank
