De fleste barn er i sin egen verden og heldigvis er det fortsatt slik. Barn går fra glede til sinne, til oppgitthet, og sovner. Alt naturlig etter som de føler at situasjonen tilsier det.

Mange foreldre kan stå i en «barnekrig» der ungen vil ha noe det ikke får lov til. Da hjelper det ikke om du har høy utdannelse, eller jobber i barnevernet for den saks skyld. Ditt barn bryr seg ikke om slikt.

Selv om Kongen og Dronningen skulle finne på å ta en tur på kjøpesenter sammen med sine barn, og ett av dem var mitt i trassalderen, så hjelper det ikke i det hele tatt å være Konge. Barnet kan som alle andre legge seg flat på gulvet og hyle så hele sentret høre det, og bryr seg ikke en gang om at Kongen og Dronningen til og med har bevæpnet vakter rundt seg. Og når barn ikke engang bryr seg om slikt, hva bryr de seg om da?

Barn bryr seg bare om å være barn, fordi det er det eneste de kan. Av og til har jeg sagt at barn må forte seg å bli voksne, så de kan forstå alle de kloke avhandlingene som omhandler barn. Barn skal lære, barn skal forstå og vi skal forså barn. Men noen ganger har jeg en opplevelse av alt skal både læres og forstås i hjel. Barn skal organiseres og strukturers så de passer inn i de voksnes tidsklemme. Barn har ikke tidsklemme, ikke annet enn at de synes de vokser for sent, og at det er lenge til bursdag og jul.

Noen barn lider virkelig i denne organiserte tilværelsen. For mange av dem blir skolen den verste arenaen. Der blir de fratatt alt. De kan miste konsentrasjon, gleden, venner, appetitten, evnen til å se fremover. Noen lukker seg helt inn i sin egen verden, dette vet jeg for jeg har møtt mange av dem.

Jeg har kommet til en konklusjon når jeg møter disse, og det handler om å overleve. Samfunnet erkjenner at skolen ikke kan tilpasses alle. Det er heldigvis noen privatskoler som ønsker å gi et tilbud til denne gruppen, og det er prisverdig. Skal de være velkommen i vårt samfunn, eller skal vi se om vi finner noen genfeil, eller noen medisiner? En pille mot trass så barnet fremstår lydig og rolig på kjøpesenteret. I dag opplever jeg at barn og unge må ha en diagnose som unnskyldning for at de ikke klarer tilpasse seg miljøet! ADD, ADHD, PTSD osv…

Alle kan ha en dårlig dag, alle kan oppleve å ikke bli forstått, til og med Kongen. Er det en selvfølge at alle kan lære å regne? Alle kan jo ikke lære å spille piano! Siden alle har tilgang på kalkulator, hvorfor lage så mye bråk av noe en ikke kan. Disse barna kan ganske mye, men får mange ganger ikke oppmerksomhet på det. For det disse barna er gode på, glemte systemet å sette inn i læreboka. Av og til kunne noen og enhver føle for å bare legge seg ned å hyle. Det hjelper ikke så mye, men en kan føle for det. Og barn gjør som oftest det de føler for.

Helt fra jeg var barn var byer og tett befolkede steder slitsomme. De gav meg vondt i hodet og magen. Mange mennesker på en gang skaper støy i mitt hode, som igjen gjorde at skolen ble en støyarena. I tillegg var jeg nervøs og usikker, og det er et dårlig utgangspunkt for læring. Mange barn og unge forteller om samme situasjon i dag.

Jeg har i mange år møtt disse som blir sett på som evneveike, problembarn, urolige, skoletrette, og kan si at det er svært sjelden jeg finner noen feil hos dem. Feilen ligger i miljøet de er tvunget til å være i. Og da finner vi ut sammen hvordan være litt lurere enn det miljøet de er i. For disse barna/ungdommene er faktisk ganske smarte.

La noen av disse være rektors nærmeste rådgivere. Så kan det være at det kunne gi mer håp for skolene.