For mange år siden oppdaget jeg at noen personer kunne være i et rom uten at noen oppdaget at de faktisk var der. Jeg tenker ikke på spøkelser, men på de som helt fra de var barn ikke ønsker å bli sett eller å få oppmerksomhet.

Egentlig er det fascinerende å observere denne tilstanden, og i samtale kan de det gjelder, fortelle om gode grunner for å ikke bli oppdaget.

De har en historie med oppvekst i et hjem som i sin dysfunksjon, gjorde at barnet kom best ut av det med å gjøre minst mulig ut av seg. Et feil ord kunne føre til kraftig kjeft, eller fysisk vold.

Eller barnet kunne gjøre noe som de ønsket skulle være positivt for sine foreldre, men som i stedet ble oppfattet av foreldrene som helt feil. Som igjen førte til kjeft eller vold.

I naturen fødes små bambier. Disse er noen av de letteste byttene du kan finne de første dagene. Men bambier har nedarvet en egenskap til ikke å bli oppdaget. Ikke luktes og ikke høres, noe jeg ble gjort oppmerksom på gjennom et naturprogram.

Fascinerende tenkte jeg, og så da for meg «bambibarna», som også har blitt voksne for lengst, men går stadig inn i den usynlige rollen dersom andre har en tilstand som kan virke truende.

Når en har passert femti skulle en jo ikke trenge å være redd for at noen blir sure, eller kjefter. Men kroppes reaksjonsmønster er ofte så fastgrodd at det er vanskelig å komme ut fra.

Det er der jeg har jobbet, med hjelp for å komme ut. Ta tilbake sitt eget liv, men også anerkjenne det livet som har vært.

Mange av Bambibarna lider av ekstremt lavt selvbilde, store beslutningsvegringer, og kan i tillegg slite med spenninger i kroppen, uro, smerter, konsentrasjonsvansker og mange andre ting. Men det gode er at det er aldri for sent å gjøre noe. Den eldste som var hos oss med disse utfordringene, var for lengst passert pensjonsalder. Men syntes likevel at det var godt å få et nytt liv.

Frank